Tiden flyr.

Tiden flyr. Dette er visst noe av forskjellene mellom Norge og for eksempel land i Afrika – der kommer tiden, den går ikke. Vi stresser visst litt mer enn dem. For meg flyr i hvertfall tiden. Kjempe fort! For 3 måneder siden var jeg døds redd og kjempe stresset for muntlig eksamen. For 5-6 uker siden kom jeg til Hald, i grunn uten å vite noe som helst om hva jeg faktisk har begitt meg ut på dette året. For 1 uke siden kom lappen i boks. Ja, tro det eller ei, den gjorde faktisk det! Veldig på sparket og plutselig oppkjøring førte til at jeg plutselig fikk litt mer orden på livet. Gud virker på merkelige måter. Utrolig stressende av og til! Men det gikk, så takk til Han. Igjen. Typisk at han alltid har rett.

Men allerede virker lappen langt vekke. En uke går overraskende fort. Flere uker også i grunn. Tiden går visst fortere jo eldre man blir, uheldigvis. Mer og mer av gode minner blir glemt. Forsvinner ut i det store intet. Jeg håper ikke minnene fra dette året vil forsvinne så fort.

Og så er det allerede siste uken på Hald. På torsdag er det avskjedsfest og fredag er det vasking og hjemreise. Tiden flyr. Og på tirsdag, om ganske nøyaktig en uke, reiser jeg. Onsdag natt kommer jeg til Madagaskar, som enda virker så uendelig langt vekke. Jeg kjenner at jeg burde være kjempe trist for at jeg reiser fra alle, redd, men likevel spent. Følelsene jeg faktisk sitter med er at jeg er spent. Ikke redd eller trist, det er nok fortsatt litt for fjernt, selv om det er skremmende nærmt også.

Bare 1 uke igjen.