En urettferdig verden

Da var skoleuken begynt for fullt og undervisningen er i gang. Vi hatt om misjon og evangelisering. Sykt skummelt, er det første som slår meg. Misjon? Evangelisering? Er det det jeg har begitt meg ut på? Gud bedre meg, som Sid sier i Istid. Jeg kan absolutt ikke nok om Bibelen til å kunne si noe smart som får folk frelst. Ikke føler jeg meg klar for det heller. Det er da forelesningen går mer inn på hva misjon og evangelisering egentlig er. Det er nemlig så mye annet å gjøre enn å bare si noe smart. Gjerninger sier vel så mye. Gode gjerninger som vi gjør fordi Jesus ønsker at vi skal gjøre det, gode gjerninger vi ønsker å gjøre fordi vi vil lyde Guds ord. Misjon er også definert med blant annet det å bryte grenser. Gå ut av komfortsonen og gjøre ting man kanskje absolutt ikke føler seg trygg på å gjøre. Og slike grenser tror jeg det er viktig å bryte, om det er en så liten ting som å synge og spille gitar foran folk eller de litt større, som å skrive seg opp på listen for å ha dagens ord eller reise til ut for å redde verden. Alt gjør en forskjell, om det påvirker deg selv eller de rundt deg. Et sted må man begynne. I Salmene 1:3 står det om mennesket som har sn lyst i Herrens lov. "Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har bladers om ikke visner. Og alt han gjør skal lykkes". Dette ble lest i dag av hun som hadde dagens ord, eller reflection of the day, som vi kaller det her. Om det å ikke haste, men å stole på at alt skjer til sin tid. Ikke alle resultater skal komme med en gang, noen endringer skjer over tid. Derfor er det viktig å begynne i det små. Ta et steg av gangen. Og det er noe å huske på når man er med på en slikt arbeid også. Hjelp er viktig, utrolig viktig. Likevel går det dessverre ikke an å hjelpe alle på en gang heller. Man må begynne i det små her også, som alle andre steder.

20% av verdens befolkning lever i velstand. Vi er blant de 20% her i Norge. Og 80% av alt forbruket i verden er det vi som står for. Sykt? Ja. Jeg er helt sjokkert. 92,9% av bybefolkningen på Madagaskar lever i slummen. Hvor mange prosent gjør det i Norge? Jeg sitter med følelsen av rett å slett være flau over å være norsk. At vi har så utrolig mye penger mens andre har det så stikk motsatt. Det er mer enn vi kan fatte. Fattigdommen burde stå så utrolig mye mer i fokus enn det den gjør.

Video:
http://www.youtube.com/watch?v=WI1XMqEXMfE

Jeg gleder meg utrolig til å gå ut av den trygge Norge-boblen og se mer av hvordan verden faktisk er. Det kommer til å bli ufattelig tøft, men et skritt av gangen. En gradvis forandring av meg og forhåpentligvis ungdomssenteret i Antananarivo også.