Heal the world

There's a place in your heart
And I know that it is love
And this place could be much
Brighter than tomorrow.
And if you really try
You'll find there's no need to cry
In this place you'll feel
There's no hurt or sorrow.
There are ways to get there
If you care enough for the living
Make a little space, make a better place.

Heal the world
Make it a better place
For you and for me and the entire human race
There are people dying
If you care enough for the living
Make a better place for
You and for me.

If you want to know why
There's a love that cannot lie
Love is strong
It only cares for joyful giving.
If we try we shall see
In this bliss we cannot feel
Fear or dread
We stop existing and start living
Then it feels that always
Love's enough for us growing
Make a better world, make a better world.

Heal the world
Make it a better place
For you and for me and the entire human race.
There are people dying
If you care enough for the living
Make a better place for
You and for me.

And the dream we would conceived in
Will reveal a joyful face
And the world we once believed in
Will shine again in grace
Then why do we keep strangling life
Wound this earth, crucify it's soul
Though it's plain to see, this world is heavenly
Be God's glow.

We could fly so high
Let our spirits never die
In my heart I feel
You are all my brothers
Create a world with no fear
Together we'll cry happy tears
See the nations turn
Their swords into plowshares
We could really get there
If you cared enough for the living
Make a little space to make a better place.

Heal the world
Make it a better place
For you and for me and the entire human race
There are people dying
If you care enough for the living
Make a better place for
You and for me.



Though I'm not going to heal the world, I might help healing some.

I think I'm ready to go now.

Tiden flyr.

Tiden flyr. Dette er visst noe av forskjellene mellom Norge og for eksempel land i Afrika – der kommer tiden, den går ikke. Vi stresser visst litt mer enn dem. For meg flyr i hvertfall tiden. Kjempe fort! For 3 måneder siden var jeg døds redd og kjempe stresset for muntlig eksamen. For 5-6 uker siden kom jeg til Hald, i grunn uten å vite noe som helst om hva jeg faktisk har begitt meg ut på dette året. For 1 uke siden kom lappen i boks. Ja, tro det eller ei, den gjorde faktisk det! Veldig på sparket og plutselig oppkjøring førte til at jeg plutselig fikk litt mer orden på livet. Gud virker på merkelige måter. Utrolig stressende av og til! Men det gikk, så takk til Han. Igjen. Typisk at han alltid har rett.

Men allerede virker lappen langt vekke. En uke går overraskende fort. Flere uker også i grunn. Tiden går visst fortere jo eldre man blir, uheldigvis. Mer og mer av gode minner blir glemt. Forsvinner ut i det store intet. Jeg håper ikke minnene fra dette året vil forsvinne så fort.

Og så er det allerede siste uken på Hald. På torsdag er det avskjedsfest og fredag er det vasking og hjemreise. Tiden flyr. Og på tirsdag, om ganske nøyaktig en uke, reiser jeg. Onsdag natt kommer jeg til Madagaskar, som enda virker så uendelig langt vekke. Jeg kjenner at jeg burde være kjempe trist for at jeg reiser fra alle, redd, men likevel spent. Følelsene jeg faktisk sitter med er at jeg er spent. Ikke redd eller trist, det er nok fortsatt litt for fjernt, selv om det er skremmende nærmt også.

Bare 1 uke igjen.

Høst og skole

Jeg merker at skolen har begynt nå. Pensumbøker skal leses, bokrapporter skal skrives. Plutselig er det ikke bare fri etter skolen, men lekser. Ikke like direkte lekser som før, men et litt mer usynlig press som ligger over oss om at et visst antall bøker, et visst antall sider, skal leses. gjerne før vi reiser. Folk sitter i timene, i peisestuen og med middagsbordet med bøker. Ikke alle, men noen. Noen er godt igang, noen har allrede lest ut bøker og fått has på bokrapportene. Jeg er ikke blant dem, selv om jeg har kommet litt i gang. Rapportene skal ha med hovedinnhold og ideer presentert i bøkene, og hvordan vi kan relatere disse til oss selv. Særlig i forhold til uteoppholdet.
Det er plutselig bare 1 måned til vi reiser. Eller, 26 dager for min del, bare for å være litt mer nøyaktig. Da vil jeg være på vei til Madagaskar. Amsterdam først, så Paris og etter det Antananarivo. Tidligere studenter har vært på besøk for å informere oss litt om hva vi har i vente og i timene har vi gjennomgått lister med kulturforskjeller. Det er ikke så lenge igjen, men jeg merker at jeg gleder meg. Klar for å reise kommer jeg nok aldri til å bli, men jeg er klar for å få sjokk over tilstandene på Madagaskar, klar for å bryte sammen i frustrasjon og gjerne redsel også, lure på hvorfor jeg i all verden har begitt meg ut på noe så sprøtt. Mer klar enn det tror jeg det er vanskelig å bli. Men det er greit! Jeg har nok godt av noen slike sjokk.
I tillegg merker jeg at interessen for Madagaskar øker mer og mer. Til og med den litt mindre fengende boken "I tro og tjeneste" med 100 sider om kirken på Madagaskar tiltrekker min oppmerksomhet en smule. Litt vanskelig å innrømme det er det, men jeg er faktisk litt interessert. Så 1-0 til "I tro og tjeneste". Det hører med at den er som et leksikon, ikke de enkleste formuleringene og en typisk voksenbok. Det foregår en indre kamp mot den, en trang til å ikke lese. Gjøre noe annet i steden for. Men, heldig som den er denne boken, så står den på pensumlisten. Den må leses. Det eneste som gjenstår da er å svelge stoltheten, bite i det sure eple og ta fatt på lesingen. Om jeg kan relatere noe av boken til mitt eget liv/uteoppholdet mitt får bli en annen sak, så om den blir bakgrunn for en av de seks bokrapportene vi skal skrive får bli en annen sak.

Som sagt er skolen virkelig i gang, dette merkes på været også. Høsten er på vei, på godt og ondt. Eplene er modne og regnet falelr fra himmelen. Nett som hjemme. Vi har hatt øsende regn, pøsende regn. i Mandal. Jeg vil understreke at dette er Norgest sørligste by :) Og ja, jeg syns det er litt festlig at det har regnet en stund her nå. Et problem er det i grunn ikke, jeg er jo vant til det, men rett og slett bare litt festlig.

Og så var det lesing. Bare for å ikke la boken vinne.